To fjolls til fjells

Vi skulle gjerne vist dere flere bilder, men internett har klikket naar det kommer til bilde opplasting. Et lite blogginnlegg er vel bedre enn ingen blogginnlegg?

Vi har overlevd The Inka Trail, og vi har storkost oss. Paa tross av harde dager og andre ubehageligheter.

Dagen for vi skulle paa Inka turen var det en i gruppa som var daarlig, han hadde turist mage og feber og var rett og slett lite bra. Sondagen var det tid for Inka tur, jeg vaaknet opp etter en urolig natt med ubehagelige drommmer. Etter ett sekund i vaaken tilstand skjonte jeg fort grunnen, for dere som kjenner meg godt kan dere tenke dere grunnen. Jeg var blitt smittet...
Jeg satt en god stund paa toalettet den morgenen og godsnakket med magen min for vi kjorte avgaarde mot Inka land.

Da vi begynte aa gaa saa spilte magen min paa lag, og det samme gjorde vaeret. Vi hadde straalende sol og varme. Den forste dagen ble kallet oevelses dagen. Det var litt oppover, men det gikk veldig bra og vi var alle ved godt mot. Jeg og Erik var venner og vi snakket sammen og hadde det rett og slett veldig bra. Da vi endelig ankom campen var vi noksaa slitne og gledet oss til lunsj. Lunsjen ble servert, vi fikk orett og gronnsaker. De fleste, innkludert Erik syntes dette var veldig deilig! Men magen min sluttet plutselig aa spille paa lag. Og jeg tilbrakte resten av dagen paa do. Det var hull i gulvet-do, saa laara mina fikk seg en ekstra stor paakjenning!
Middagen ble servert halv syv paa kvelden, den var og veldig god i alle andres oyne. Og det var ikke vanskelig aa faa gitt bort den maten jeg ikke spiste! De var som gribber, og planla noye hvor de skulle sitte under fremtidige maaltider. Nemlig ved siden av meg!

Vi ble fortalt at dag to skulle vaere den vaerste dagen. Vi ble vekt 05.00 med varm coca te i teltet. Saa var det bare aa pakke sakene for frokost og begynne paa reisen. Paa dag to skulle vi klatre 1200 hoyde meter opp til 4200 m.o.h. Og klatringen begynte med en gang vi var ute av campen. Det var tungt! Det var hardt. Og det var toft. Vaeret var perfekt for klatring, det regnet orlite grann og var overskyet. Hadde det vaert sol og varmt hadde vi sliti mye mer! Magen min virket endel bedre, men kun naar vi bevegde oss. Naar vi tok pauser var den ikke glad. Klokken 11.30 klatret vi endelig til topps av Dead Womans Pass. Vi var glade, slitne og stolte! Men jammen skulle vi ikke klatre ned igjen ogsaa. Vi var absloutt ikke fremme. Men for meg var nedover en lek i forhold, for Erik var nedover hardere for kneet (stakars gamle mannen min:p), men vi kom oss helskinnede ned, klokken 12.00 paa formiddagen. Resten av dagen hadde vi til aa gjore hva vi ville, det var bare ikke saa mye aa gjore.. Vi underholdt oss selv med Uno, Morderen, Cowboy og andre leker.

Dag tre fikk vi beskjed om at skulle vaere den lengste dagen med 16 km. Baade opp og ned, men aller mest ned. 1000 hoyde meter ned paa 6 km. Vi ble vekket klokken 05.00 igjen med Coca te og frokost. Dag tre var ikke bare den lengste dagen, men ogsaa den flotteste dagen naar det gjaldt natur opplevelser! Vi gikk i hoyfjellet, og vi gikk i noe som saa ut som regnskog. Naar vi kom oss paa toppen hadde baererne slaatt opp kokketeltet og laget lunsj til oss. Etter lunsj bar det nedover. Jeg var fornoyd med magen min, den hadde vaert snill over en lengre periode. Men da nedklatringen begynte, begynte magen min en indre krig. Og det forte til at vi maatte virkelig haste oss nedover. Det var bratt, til tider litt glatt og en veldig flott natur vi provde aa faa med oss i fart. Erik gikk bak og tok bilder mens han snublet seg nedover. Jeg gikk forran og konsentrerte meg mest om meg selv. Vi fant campen til slutt, jeg fant do og alt var mye bedre! Vi var raske, og maatte vente i 1.5 time for de andre begyte aa komme.

Dette bildet er tatt paa dag tre, jeg klarte innimellom og stoppe opp for aa "pose" litt for fotografen. Med galgen humor gaar det meste bra, heldigvis!

Dag fire - Macchu Picchu dagen. Vi ble vekket 03.30, og det uten teen vi var blitt saa vant til! Kun frokost. Saa hastet vi videre til porten til siste tur. Den aapnet ikke for etter en time etter vi kom dit. Men vi skjonte hvorfor vi maatte mote opp saa tidlig. Vi var veldig mange som sov paa denne campen, og vi skulle alle samme vei. Vi var de tidligste oppe, og var ogssa da blant de forste i koen. Det betydde ogsaa at vi kom til aa vaere blant de forste til aa komme oss til "Sun gate" for aa se soloppgangen over Macchu Picchu. Men vi hadde ikke det beste vaeret og skjonte ganske fort at vi kom ikke til aa se noen soloppgang. Vi hadde bare taake og skyer saa langt oyet kunne se. Og ved solporten var det enda vaerre. Det gikk ikke engang aa se Macchu Picchu. Bildet over her er fra et tilfeldig sted paa stien naar det plutselig klarnet opp litt. Og vi maatte forte oss aa ta bilde for skyene igjen dekket over hele byen.

Framme ved Mcchu Picchu fikk vi e guidet tur rundt i den tapte by. Vi var alle fornoyde med maaten vi kom oss til Macchu Picchu og kan tenke oss at aa komme dit med tog ikke er den samme opplevelsen.

Oss med Macchu Picchu i bakgrunnen. Det var en flott by som ble reddet fra spanjolene. Det Inkaene gjorde naar spanjolene kom var aa odelegge de forste to dagene av turen for oss (det er naa blitt restaurert) saann at det ikke syntes at det var en vei der.

Og her er bilde av et nyforlovet par :)