Dubai

Dubidubidubidubi baai.. Denne flotte lille tralten har virkelig satt seg fast på hjernen til Erik, og det resulterer i at han går rundt og synger det støtt og stadig.

Men altså vi har kommet oss til Dubai, de første dagene var det litt "kjølig", men det har kommet seg veldig og temperaturene ligger på rundt 30 grader. Og det er ikke den ekle klamme luftfuktigheten som det var i Thailand.

Her i Dubai er det mye å gjøre i forhold til det det var på Koh Chang. Vi måtte rett på kjøpesenter etter at vi kom hit. Og et kjøpesenter er ikke bare et kjøpesenter. Dubai Mall, et gigantisk kjøpesenter med et gigantis akvarium med mange store haier.


Erik repiterte seg selv med "dette er mye bedre enn akvariet i Bergen!".

Utenfor dette gigantiske kjøpesenteret har de et enda høyere tårn, faktisk verdens høyeste bygning på 828m, Burj Khalifa.

Og forran tårnet ligger en veldig stor fontene med et stort fontene show, som vi planlegger å se i kveld.

Dette er Burj Arab, verdens eneste 7 stjerners hotell. Dette er det nærmeste vi har kommet hotellet fordi man må booke og betale bare for å komme inn å ta en kopp te. Dette er også en av strendene i byen. Det lange brune gjerdet avgrenser hotell stranda.

Her er også en innendørs foss inne på Dubai Mall.

Vi har også vært på The Emirate Mall, som har et innendørs skianlegg. Vi gadd ikke betale oss inn for å fryse i -4 grader.

Jeg har danset, svømt, lekt og susset med en delfin!

"the dolphin danse"

Her svømmer Marilou meg til land, med mitt ømme ribbein var det faktisk ganske ubehagelig. men veldig morsomt alikevel.

Hvis man "zoomer" her så ser man at jeg får et suss!

Ute på Atlantis, et hotell ytterst på palmen. Om du ikke veit hva palmen er så er det en palme lagd av sand for at Dubai skulle få mer strandlinje.


På den andre stranda i byen.

Dubai er flott og stort, og dagene flyr avgårde! Enten vi er på shopping eller på stranda. Vi har planer om å komme oss til Abu Dhabi for å gå i Ferrari World (jej..). Vi har også planer om å komme oss i toppen av det høye tårnet, se fontene show og kose oss bittelitt mer på stranda.

Og så om en halv (!!) uke skal vi igjen boarde et fly, så ett til og enda ett og så lander vi på Gardermoen torsdags ettermiddag.

Og helt til slutt, i dag er det påskeaften, og jeg har fått meg et påskeegg, hvertfall nesten.

Våt våtere våtest!

En nyttårsfeiring kommet og gått, vi ble spruta på, smørt inn med talkumpulver og andre “velduftende” smørerier og kastet i en stor vanndunk. Den siste der var det bare jeg som var så heldig å få oppleve. Av en eller annen grunn så var alt som skjedde med meg i en mye større grad enn det som skjedde med Erik..

Her er en våt Erik som akkurat har vært og handlet ammo. (dette er fra kvelden før nyttår, hvor vi ble tatt litt på senga fordi de begynte en dag for tidlig..) På stranda hadde de mange leker, tautrekking blir ikke det samme uten en hjelpende munn fra en hund! På torsdagen tok vi bussen til Bangkok, og vi merket med en gang når den startet at åj, dette kan bli en spennende tur. For bussen hadde store problemer med å kjøre. Jeg og Erik diagnoserte dette til å være en slitt kløtsj. Bussen “hostet og harket” seg bortover. Og etter å ha kjørt et lite stykke stoppet vi på en bensinstasjon. Der gikk bussjåføren ut og kikket og mekket litt med motoren, hva han gjorde er ikke lett å si. For når vi endelig kjørte videre var det ikke noen merkbar effekt. Ikke før vi hadde kjørt et godt stykke merket vi at bussen hadde det mye bedre. Og bussjåføren gjorde alt han kunne for å slippe å stoppe på rødt lys. Det var mye spennende å følge med på på veien. For selv om vi ikke var med på nyttårsfeiringa så var det mange andre som var det. Voksne mennesker stod langsetter veien med store vanndunker og sprutet på folk som gikk/kjørte forbi. Ikke bare stod de langsetter veien, de satt oppe på pickup lasteplan med store dunker vann og kastet på de som stod der. Det var mange våte men blide mennesker å se på!

Vi kom oss tilslutt helt til Bangkok uten å måtte bytte buss, vi tok taxi direkte til flyplassen. Og etter å ha prutet 1000 bath på prisen overnattet vi på flyplass hotellet. Det var fortsatt dyrt, men vi hadde bestemt at litt luksus hadde vi fortjent. Og jammen var det deilig også! En seng så stor at man kunne ligge åssen man ville, badekar og aircondition gjorde denne natten til en meget komfortabel og behagelig natt.

Nå har vi vært et par dager i Dubai, vi bor på hotell her også, men den natta på flyplasshotellet var noe for seg selv! Dubai har mye spennende å by på, og vi koser oss. Selv om det er mye skyer, og kaldere vær enn vi er vandt til. Vi koser oss!

Den store jorden rundt reisen = Den store nyttårsfeiringen!

Etter en uke med hvile etter doktorens råd har armen begynt å bli bra! Den er ganske hvit, og jeg ser litt ut som om jeg er brannskadet. Men jeg kan nå endelig ligge på stranda, bade i vannet og kose meg. Det eneste som bekymrer (den såkalte) doktoren er ribbeinet som til stadighet gjør vondt. Men det har faktisk begynt å bli bedre det og.


Så da er vi her på Koh Chang enda, selv om planen var å komme oss vekk herfra. Men på grunn av smerter i både arm og ribbein så kom vi oss aldri vekk. Så i dag bestilte vi buss billett opp til Bangkok på torsdag.


Men før det skal vi jammen få med oss en nyttårsfeiring til. Fra 13 til 15 april er det thai nyttår, vi går dermed inn i år 2554 og inn i fremtiden. Denne litt spesielle nyttårsfeiringen er en tredagers lang vannkrig. Hvor alle går ut i gatene bevepnet med et eller annet vann våpen. (Aller helst høytrykks spylere og denslags.)


Så på onsdag begynner krigen, vi skal gå til innkjøp av et vanngevær og håper på at det er nok. Men regner med at bekledningen ikke trenger å være stort annet enn bikini og badeshorts. Vi får med oss en dag av galskapen, den neste dagen skal vi sitte på buss. Og den tredje dagen skal vi sitte på fly til Dubai! :D


Og så er det bare to uker til vi er hjemme!

Når du leker med jungelen, leker jungelen med deg!

Vi klarte til slutt å bestille oss en tur ut i jungelen, og i går var dagen for den store vandringen. Med godt mot stod vi tidlig opp, spiste en god frokost og ble hentet i en Pickup truck. Mannen bak rattet var i godt humør og gledet seg til å ta med denne gruppa (bestående av to russere, to amerikanere, tre tyskere, en belgier og oss to nordmenn) på tur.

Turen begynte bra, og vi koset oss alle mann. Det ble litt hardt for noen da vi begynte å klatre opp en topp, og vi kan ikke juge, vi merket godt at kroppene våre har vært på lang ferie vi også.

Men vi kom oss nå opp, og da sa guiden vår at vi var 40 minutter etter når de vanligvis var på toppen og at vi brukte svært lang tid. Vi spiste medbrakt lunsj, kalde nudler/ris nam nam... Før det bar videre. Guiden fortalte oss at vanligvis på fredager så pleide han å ta med gruppen opp på to fjelltopper, men i dag skulle han prøve noe nytt og ta oss med ned til en foss som han pleide å gå til på de resterende dagene i uka. Han sa at han aldri hadde gått den veien før, men at en kollega hadde akkurat gått der en dag tidligere.

På toppen, stolte og meget klare for lunsj. Vi begynte nedstigningen og syns at “stien” vi gikk på var ganske igjenngrodd, men tenkte at guiden vet da hva han holder på med. Så begynte “stien” å bli helt borte, og det var bare bratte fjellskråninger rett ned, med busker og trær overalt. Det var da murringen i gruppen så smått begynte. Folk begynte å bli bekymret for at guiden absolutt ikke visste hvor vi var og hva han gjorde. Tøffe meg sa med et smil om munnen at det nå var mer spenning enn det vi hadde trudd om turen, men om bare alle kom seg trygt ned så skulle jeg være fornøyd. Belgieren var meget fornøyd men skjønte murringene til gruppa, da det faktisk var litt mer spenning enn det han hadde forventet også. Spesielt siden ingen av de andre virket som de hadde noe erfaring med sånn turgåing fra før av.

Her er jeg på et nedstigningsparti, som ikke var på langt nær så bratt som store deler av turen var, men det var her vi turte å ta opp kameraet. Etter å ha klatret nedover i noen timer, begynte enhver mann å bli sliten både fysisk og psykisk, og guiden vår bare sprang for seg selv der forran og hogget ned trær og busker som var i veien. Og bet seg ikke merke i at gruppa var langt langt bak han, og om han merket det gadd han ikke å bry seg. Med unntak av et sted, hvor han ba belgieren å bli igjen og vise folk hvor det var best å gå.

Og jadda, det var akkurat her jeg var så heldig å miste fotfeste, på et av de bratteste partiene på hele turen. Heldigvis hadde jeg et godt tak rundt et tre, og datt bare så lang kroppen var. Jeg syns plutselig ikke at jeg er så veldig lav lenger alikevel. Jeg hørte Erik gispe over meg, og belgieren gispe under meg. Mens jeg spratt fort opp sa “I’m fine, I’m fine” og gikk videre. Det var ikke før et par meter lenger ned at smertene begynte å vise sine stygge klør. Jeg så nemlig plutselig at hele den venstre innerarmen var ganske så godt oppskrapet, og det svei som ... . Vi var tilfeldigvis ved en liten bekk og jeg prøvde å vaske meg ren og tenke at jaja dette er jo ikke så vondt. Men der tok jeg feil igjen gitt, vann på såret førte til smerter av en annen verden og tårene presset på. Samtidig som jeg til en stadighet ytret setningen “I’m fine, I’m fine”. Guiden bare hakket seg videre fremover og det var lite annet for meg å gjøre enn å tappert klatre videre. Ikke før vi stoppet på en liten pause kom guiden bort og spurte om det gikk bra, tok på desinfiserende krem (AU!) og ville klistre på en haug av små plastre en etter en midt i såret. Heldigvis hadde den ene amerikaneren med et litt mer utstyrt førstehjelps skrin og jeg fikk på bandasje på det nederste såret. Men da var det tomt.

Guiden begynte nå å virke ganske stresset, og når folk spurte han om han visste hvor vi var eller hvor lenge det var igjen var det ingen svar å få. Han plent overså spørsmålene fra gruppa og hugget seg videre frem i terrenget. Det var ikke før et par timer etter det igjen han endelig virket som om han visste hvor vi var, og jeg kjente jeg blelitt letta. Men det ble fort borte når han sa at vi var for treige og han visste ikke om vi kom til å komme ut av jungelen før det ble mørkt. Da var det ikke lenger så veldig betryggende.. Når vi til slutt kom fram til den fossen han hadde planer om å ta oss med til, hadde vi plutselig tid til å sitte ned og ta en hvil der likevel. Og det var da jeg merket at ribbeina på høyre side verket som besatt. Det er rart hva adrenalin gjør med kroppen! Mens nå som vi visste hvor vi var og hvor vi skulle videre så var også adrenalinet vekk. Og den siste timen, halvannen var bare helt jævelig. (Ja jeg sa det!) Jeg gikk kun på viljestyrke og tanken om å komme hjem til senga og en dusj, selv om jeg gruet meg like mye som jeg gledet meg til akkurat dusj delen.. Etter nærmere en ni timers lang tur i vill jungel, som vi trodde skulle være en 6 timers lang kose tur, forklarte guiden nede ved bilen at fredager var den dagen det var "a challenge tour" for de som søkte litt ekstra spenning. Men det var det ingen som hadde fortalt verken oss eller de andre. Den eneste som faktisk hadde meldt seg på en sånn tur var, ja kan du gjette det? fjellklatreren fra Belgia.

Når enden er god, er alting godt. Vi kom oss nesten trygt ned fra fjelltoppen, og hadde det ikke vært for det stygge fallet og guiden som ikke brydde seg med hvordan gruppa hans hadde det så hadde nok denne turen vært ganske så mye bedre. Vel hjemme tok jeg noe som lignet på en dusj, kom oss på apoteket og fikk kjøpt salve til å smøre på og bandasje til å ha på.

Her er en del av såret etter jeg har dusjet og gjort det rent. Jeg veit det ikke ser like ille ut som det jeg har fortalt, men det var så vondt spesielt langt inne i jungelen når vi ikke visste om vi rakk å komme oss ut før det ble mørkt.

Og her er armen etter at Erik har lekt doktor for aller første gang.

bilder

Vi er veldig glade for at vi ikke er sør i Thailand nå, med kloakk i gatene og ingen muligheter for å unnslippe er vi veldig fornøyde med at vi valgte å reise til Koh Chang istedenfor Koh Phi Phi. Vi snakket med to nordmenn som kom derifra i dag, de sa IKKE DRA DIT! Så da tenkte vi litt på hva vi skulle gjøre denne måneden, og kom fram til at vi skulle prøve å få forandret flybilletten hjem. Vi ringte til Kilroy, og vips så skal vi til Dubai! Den 15. april reiser vi fra regnfulle Thailand og mot grønnere grass (dog kunstig grass). Vi reiser nemlig til Dubai! Der skal vi være i 1,5 uke før vi den 28. april vender foten mot Norge. Her kommer noen bilder fra vårt opphold i Thailand til nå. Khao San Road, gata med alt man måtte trenge.

Dette er fra vår fantastiske båttur på kanalene.

Flytende marked i Bangkok.

Reclining Buddah og Erik.

Tempel

Mer tempel..

Erik med jentene sine på Ladyboy show.

Koh Chang er ikke så værst når sola viser seg!

Erik og elefanten koser seg i vannet!

Mens vi syntes det var trygt på land.

Ut på tur, aldri sur! Elefant ridetur var en artig opplevelse, selv om det vugget en hel del i vogna.

Mer har vi ikke finni på, det går mye i avslapping og kos. Vi planlegger å gå på tur i jungelen en dag, men da må vi bestille en dag i forveien, og det er ikke bare bare :p

Oversvømmelse blir til forandring i planene

Nå har vi vært på Thailands nest største øy i en uke. Vi koser oss med strandlivet og slapper av. Og dagene bare flyr avgårde! Vi har ridd og badet med elefanter. Vi har jobba på brunfargen, og blitt noe brunere til tross for mye skyer. Vi har finni oss et favoritt sted å spise på stranden, det er ikke maten som har gjort oss til stamgjester. Men en bitteliten mopsevalp på 8 uker. Og hele meg verker og lengter etter en egen liten valp.

Her om dagen begynte vi å kjenne på følelsen at vi har vært her en stund og begynner å bli klar for nye utfordringer. Vi ble enige om å begynne å sjekke mulighetene om å komme seg ned til Phuket. Vi fant en ganske rimelig flyforbinnelse og hadde tenkt å bestille billetter i kveld. Heldigvis kom vi i snakk med et par tyskere, de kunne nemlig fortelle oss at det er store oversvømmelser i store deler av sørlige Thailand hvertfall øyene utenfor.. Og alle flyplassene er stengt, og ingen båter går. Så det er umulig å komme seg dit, og enda værre det er umulig å komme seg vekk derifra. Nå er vi ganske så fornøyde med at vi valgt å reise til Koh Chang og ikke Phuket som første sted. Så da er vi her på elefant øyen, (Chang betyr elefant!) og kommer sikkert til å bli en liten stund til. Også er vi fornøyde med at selv om vannmengden har steget her også så er det ikke av alvorlig grad det gjør bare stranda litt mindre.

Byen med det rare i!

Byen med det rare i! I Bangkok kan man gjøre hva man vil og få tak i alt man ønsker!

Vi så oss fornøyde for nå etter tre dager da hadde vi fått sett Khao San Road, som er en av verdens mest berømte backpacker destinasjoner. Gata var full av liv, og det var butikker, mennesker og restauranter overalt! (nå har det seg sånn at internettet her er blokket for å laste opp bilder, så det får komme senere...)

Vi fikk også med oss en båttur på kanalene i byen, og da fikk vi med oss et flytende marked i samme slengen.

Vi fikk selvfølgelig med oss templene som landet er så kjent for, og de var like fantastiske som det vi så for oss, om ikke mer! Veldig synd at jeg ikke får vist bilder, men satser på at det kommer på neste sted med internett vi finner :)

Vi var også på ladyboy show en kveld, dette var en gjeng karer som hadde kledd seg ut som damer og stod og mima etter musikken. Det var ikke spesielt bra eller moro, men samtidig var det artig å ha fått med seg..

Det var veldige varme dager i Bangkok, så det var ikke mye vi klarte å gjøre uten å renne bort og ville sitte og drikke kald drikke. Men vi ble positivt overrasket over byen, og gleder oss til å komme tilbake dit!

Nå er vi på en øy som heter Ko Chang, her er det flotte strender og mye jungel. Været er så som så, og det er ikke meldt noe bedre vær heller. Så får nå se hva vi finner på!

to blivende kokker inviterer på indonesisk mat!

I dag har vi vært på besøk hos Maria, og hun har prøvd å lære oss å lage indonesisk mat.

Vi var hjemme hos henne, og det var ikke store leiligheten, men her fikk hun til å drive en liten "kokkeskole".

Her er bare noe av ingridiensene vi brukte til å lage kylling i grønn chili. Dette moste vi sammen til å bli en god mølje. Vi lærte også å lage Nasi Goreng og chicken curry.

I dag har vært en veldig varm dag, og inne hos Maria var det ihvertfall ikke noe A/C, men hun hadde en liten vifte!

Og stekingen foregikk utenfor.

Her er de tre rettene ferdig og klare for å spises.

Vi var begge enige om at kylling i grønn chili var det som var aller best, selv om alt smakte veldig godt. Nå gjenstår det bare å se om vi klarer å huske noe av det vi har lært når vi kommer oss hjem, og får oss et kjøkken.

Og helt til slutt en helt vanlig ettermiddag på Kuta beach.

En uke kan gå fort selv om man ikke har så mye å gjøre.

Vi har hatt en stille uke på Ubud, og malaronen har satt sine spor på denne uka også. Men påtross av malarone og magetrøbbel har vi koset oss på kafe med en god bok, vi har koset oss på restaurant med god mat og god vin og øl. Uka har vært så rolig som det vi så for oss, og vi har til tider tenkt hva nå? Men da tok vi fram godboka og satte oss godt til rette på en av mange kafeer i Ubud.


Jeg har lært meg et nytt yrke dersom det skulle bli nødvendig når jeg kommer hjem. Jeg har nemlig lært meg den edle kunst som sølvsmed,


og min heldige mamma er like heldig nå som det hun var da hun hadde barn i barnehagen. Smykket har blitt satt av til hennes bursdagsgave. Og resultatet ble slik:

Sammen med dette fantastiske lille smykket får hun en liten overraskelse, men noe får man ha til å glede seg til også! Glad i deg mamman min, og gratulerer så masse med dagen som var!

Jeg har vært hos en healer en dag, han syntes også at det var mye snusk i magen min. Og selv om han ikke gjorde det samme som hun på Siquijor, så gjorde han meg mer enn vondt nok også. Ved å trykke meg under foten og gnukke og gni. For det skulle visst hjelpe. Og apropo trykking, gnukking og gnuing under foten. Mens jeg var hos healer gikk Erik til en fotsoneterapaut. Han kom tilbake med avgnikket hud oppover føttene og er fast bestemt på at det var første og eneste gang.

Vi har også fått raftet, jeg gjorde det for første gang og Erik gjorde det for andre gang. Det var veldig morsomt, elva var en level 4 om det sier dere noe, det sa ikke oss så mye men vi leste litt på nett etterpå. Det var vilt nok til at det var litt skummelt til tider, og det blir skumlere av å ha en litt større person ved siden av seg som plutselig får dylta en utti elva..

Siden i går var vår siste dag i Ubud følte vi for å ta en tur til i Monkey Forrest, men etter å ha vært der for andre gang skjønte vi at en gang var gøy og at to ganger bare var skummelt.

Men fikk nå sniki til oss et bilde selv om både Erik, jeg og apen virket ganske nervøse..

Ellers går dagene til å sjekke nettet for leiligheter og jobber til vi kommer hjem, så om det er noen som vet om noe så er det bare å rope ut!

Og en liten gladnyhet, i dag tok vi siste malarone tablett! :D

vi har funnet roten til alt vondt!

Vi har funnet roten til alt vondt, vi har finni grunnen til at magen min har gått berserk og feberen som kommer og går. Roten til alt det vonde ligger i denne lille runde tingensen her (tror vi):



Dette er en bitteliten Malarone tablett, jeg har spist den nå i en ukes tide, og i går kveld kom jeg til å tenke etter hvor lenge jeg hadde følt meg dårlig i magen og hatt en feber som har kommet og gått. Først tenkte jeg at det var siden vi var og dykket, men så kom jeg på at magen ikke var god før vi dykket heller selv om den ble tusen ganger værre da. Jeg kom på at så fort vi kom til Gili begynte jeg å føle meg dårlig. Og hva var det spesielt med Gili, jo der begynte vi på Malarone tablettene. Så igår kveld slo vi opp i pakningsvedlegget på bivirkninger og der stod det som følger:
Svært vanlige bivirkninger (oppstår hos mer enn 1 av 10): –hodepine –uvelfølelse og føler seg syk (kvalme og oppkast) – magesmerte – diare.
Vanlige bivirkninger (oppstår hos inntil 1 av 10): -svimmelhet – søvnproblemer – rare drømmer – tap av apetitt – feber- utslett – hoste.

Så la oss gå over lista en gang til bare med mine plager den siste uka i minne:
Svært vanlige bivirkninger: -hodepine, ja – uvelfølelse og føler seg syk (kvalme og oppkast), ja hver dag den siste uka – magesmerte, JA jeg har liggi og vridd meg i smerte hver eneste dag, heldigvis ikke hele dagen men dog mer enn hva jeg (vi) har likt – diare, ehm ja så lar vi det ligge med det.
Vanlige bivirkninger: -svimmelhet, ja – søvnproblemer, nei – rare drømmer, ikke rarere enn normalt – tap av apetitt, ja – feber, ja – utslett, ja litt utslett på den ene armen – hoste, nei




Og så fort vi fikk se dette dro vi den konklusjonen at det må være Malarone’n som er synderen. Så her sitter vi da med ny informasjon men fortsatt en hel uke til vi skal ta Malarone. Jippi, jeg gleder meg til nok en uke fylt av ubehag (selv om vi har klart å kose oss innimellom magekrampene og febertoktene,så frister det ikke med enda en uke)!

Det er alltid noe å glede seg til

Jeg gleder meg til å ha en egen seng der vi ikke trenger å ha lakenpose,
jeg gleder meg til å ha et eget bad med en dusj der det kommer mer enn to dråper vann i sekundet, jeg gleder meg til å ikke bekymre meg for hvordan do kommer til å være på neste sted,
jeg gleder meg til å spise ferskt brød (helst hjemmelagd) med brunost og bringebær syltetøy,
jeg gleder meg til å ha klær som ikke alltid er fuktige og lukter vondt,
jeg gleder meg til å kunne lage egen mat og ikke alltid måtte spise ute (ja for tenk man kan gå lei det og..),
jeg gleder meg til å spise norsk mat og kanskje få magen tilbake til normal igjen,
jeg gleder meg til å sitte i sofaen og se en film og spise smågodt en lørdags kveld,
jeg gleder meg til å snakke med noen uten å måtte gjenta den samme ramsa som vi tok for de vi møtte i sta, og i går, og dagen før der (hvor har dere vært, hvor skal dere henn, vi har vært....osv.)
jeg gleder meg til å komme hjem og se mamman min igjen.
Bare sånn at dere kan få med dere at selv om vi koser oss her i varmen og synes det er deilig å være på ferie så er det noen ting som hvertfall jeg misunner dere der hjemme også :)

Gili Trawangan

Vi har slått en rekord! Vi har vært på et sted lenger enn 4 netter! Og det stedet heter så mye som Hooks guest house, og er på Gili Trawangan.

Her bor vi, og i nabo rommet bor nå to norske jenter.

Vi koser oss på øya uten motoriserte kjøretøy (de har scootere som har blitt gjort om til tråsykkel), livet her er avslappende og deilig.
Det finnes også uttalige hest og kjerre sjafører som vil kjøre oss rundt på denne lille øya som vi har gått rundt..

Vi har prøvd oss på dykking. For en av oss skulle det vise seg å få (nesten) fatale konsekvenser, og for den andre viste det seg å være gøy men ikke fult så gøy likevel.. Vi har gått tur, vi har sett på film (med menn som ønsket å selge oss både popcorn og hasj..) vi har bada og ikke så veldig mye mer...


Vi har tilbrakt dager på stranda, der vi blir bombadert med perle selgere. Vi endte opp med å kjøpe perler av han som hadde familie i Sandefjord. Bare fordi det var koselig. Og perlene er flotte og! Ellers viser det seg at vannet holder rundt 28 grader, men er likevel kaldt å komme seg utti.


Så over til dykkingen, vi bestemte oss for å ta en “Disscover Diving” dag hos Blue Marlin Diving. Vi begynte dagen med et lynkurs på 15 minutter før vi heiv på oss alt utstyret og kastet oss utti bassenget. Her prøvde vi å tømme maska for vann under vann, og det gikk faktisk!! (Heldigvis noe kjekt som kom ut av den dagen for meg, for ja de (nesten) fatale konsekvensene rammet meg..) Ellers prøvde vi å svømme i likevekt, og det var absolutt ikke så lett som det jeg hadde trudd! Og etter litt svømming rundt i ring begynte kvalmen og vise seg. Men litt for opptatt av dykkingen hørte jeg ikke på kroppens signaler. Etter litt streving for å få til likevekten var det klart for lunsj. Vi rakk såvidt å bestille mat før jeg svima av i stolen. Så det dykket som vi skulle ha ute i havet måtte bare la seg vente på. Vi kom oss hjem på hotellrommet, kroppen min stadig ustødig og med en hjerne som gjorde alt den kunne for å komme seg ut av hodet ble jeg der resten av dagen. Erik fikk prøve sitt dykk i havet dagen etter, mens jeg valgte å høre på kroppens signaler og stod over dykket. Erik sier at det var gøy å ha gjort det, men han ble absolutt ikke bitt av basillen. Og jeg sier jeg har jo i det minste dykket da, selv om det var i et basseng..
En konsentrert Sara som lærer å ta på seg utstyret.

Vi har vært på “movie on the beach”, vi fikk vår egen liten bungalow med TV og DVD spiller. Vi fikk velge film, de hadde mange piratkopierte filmer å velge mellom. Vi valgte oss en film som heter “I love you Man”, det var en artig film, som passet til omgivelsene. Da vi satte oss fikk vi menyen, og de hadde hasj også selv om det ikke stod i menyen, vi bestilte oss popcorn og brus. Etter å ha sett på film i en time slutter DVD spilleren å virke,” men det gikk lett ann å fikse og er dere sikre på at dere ikke skal ha noe hasj altså??” Er det noe de er ramm på på denne øya så er det det å prøve å selge hasj, en dag hadde Erik fått nok og svarte en av dem “No!! I dont want your fucking drugs!!!” Men da ble hasjmannen sinna og ville banke han opp, så da lærte vi at det aller beste var å bare overse dem. Og det funker for det meste.

I dag er det Balinesisk nyttår (tenke seg til at vi skulle være her på balinesisk nyttår og, det er ikke mange som får feira nyttår tre ganger på ett år!), de feirer med å være inne en hel dag. Uten å bruke noe elektrisitet eller noe. Og om kvelden går de parade med store monster som skal drive vekk de onde åndene det neste året. (Hvertfall er det nesten noe sånt de gjør, vi har ikke satt oss så godt inn i det..) Men siden vi er her på Gili kommer ikke vi til å merke særlig til det. For her er de muslimske som resten av Indonesia mens på Bali er de hinduer. Vi hadde egentlig store planer om å reise tilbake til Bali å få det med oss, men av forskjellige grunner endte vi opp med å bli her.. Og vi regner med at det er et like godt valg som å reise tilbake til Bali.


For det er absolutt ikke feil å være her heller!