Julaften 2010

Lopes Mendes.

Etter et par timers gaatur for noen og en times baattur for andre (gaa: Erik, baat: Sara) kom vi fram til stranda. Det var ingen baater som kom seg dit, saa de late som tok baaten fikk seg ogsaa en gaatur paa 15-20 minutter. Siden ingen baater kom til saa var det heller ingen butikker eller denslags paa stranda. Det var ganske saa ode og flott!


Og paa tross av trope reinet som herjet naar vi var ved kysten i Brasil, klarte regnvaeret aa holde seg vekke de timene vi var paa stranda og sola var tydelig framme. (noe vi smertefult erfarte seinere..)


Noen er bade nymfer og koser seg i vannet.

Mens andre liker aa kose seg i sola.

Etter aa ha vaert paa stranda i nesten 4 timer var det paa tide aa vende nesa hjemover igjen. Hotellet vi bodde paa skulle ordne julemiddag for liten og stor.

Vi bodde paa et ganske saa lite hotell og hotellet var ganske saa fullt saa det betydde det at det var en "stand up dinner". Vi fikk servert kylling og ris, og vaar fantastiske "Tour guide" stod for drikke. Dette var hennes julegave til oss, snille snille Maru!

Apropo julegaver, det er da ingen julaften uten julegaver! (heldigvis for oss nordmenn saa ferier de paa julaften ogsaa i Sor Amerika) Derfor hadde vi secret santa ordning. Her ser vi en fornoyd Avni (det maa sies at naar hun skjonte at det var mannen hennes som hadde kjopt til henne saa det ut som ho blei litt skuffa alikevel...) hun fikk falske negler og en leke. Erik fikk en gigantisk turist tskjorte (som tilfeldigvis er gjennglemt i Rio..) Og jeg fikk oredobber.

Paa julaften fikk Brad endelig lov til aa gi juleklemmer, men med det skjegget og det haaret var det ikke alle som var like fornoyde. Brad er en gutt fra Autsralia som allerede har reist i over 6 mnd. Han har ikke klippet seg eller barbert seg siden han dro hjemmefra. Han har heller ikke vasket haaret med saape siden han kom hjemmefra. Saa med det i tankene kan man kanskje forstaa Johnnys litt mindre fornoyde ansikt..

Vi kosa oss masse paa julaften, selv om det ikke var det samme som aa vaere hjemme. Men med saa mange flotte mennesker var det veldig koselig! Og vi savnet faktisk ikke snoen, selv om alle britene klaget " forste gang det har vaert sno i jula saa er vi her.."

Iguazu Falls

Vi har tilbragt to dager ved Iguazu falls.

Fossen(e) var gigantisk(e)! Og den er delt i to sider, den ene er i Brasil og en i Argentina. Saa dermed fikk vi enda et stempel i passet. Ellers enn det merket vi ikke saa veldig masse til at vi var i et nytt land. (begynner det aa bli normalen?) Temperaturen i dag har ligget paa ca 35 grader C. Og hoy hoyluftfuktighet. Saa det var veldig varmt aa gaa rundt.

Her er noen bilder fra de to dagene :)

Her hadde vi vaert ute i The devils throat, og der ble vi kliss vaate.

Pantanal

Pantanal er vaatmarksomraade i Brasil, vi har tilbrakt to dager (eller, det var det som var meninga for vi satt fast paa grensa mellom Bolivia og Brasil en hel dag). Vi sov i hengekoyer om natta.

det var overaskende deilig!! :)

Vi var BEGGE ute paa ridetur i jungelen. Erik har vaert bakpaa en hesterygg en eneste gang for og storkoste seg. Det eneste var at hesten hans var litt treg, og naar han provde aa faa den til aa gaa litt fortere begynte den bare aa trave. Det var litt av et syn! Og Erik syns det var kjempe goy! Hvem vet, kanskjevi begynner aa ri naar vi kommer hjem.Selv om jeg har en mistanke om at han likte det veldig godt paa grunn av jungelen..

Vi motte paa en krokodille paa turen ogsaa. Den bare laa og slappet av i grasset og koste seg med allekuene den saa paa.

Krokodiller var det forsaavidt veldig masse av overalt. Og naar vi var pa Piraya fisking var det krokodiller i det vannet ogsaa. Og for aa fiske piraya maatte man staa ute i vannet.

Her kan man se hodet til en krokodille i bakgrunnen om man bare konsentrerer seg. Og jada guiden vaar sa at det var helt trygt. Fordi det kun var smaa krokodiller og ikke store saa de var mer redde for oss enn det vi var for dem. Og ja vi fikk Piraya paa kroken opptil flere ganger!

Vi overnattet to netter og morgenen for vi skulle dra var vi ute paa morgentur.(Les klokken 05.30 om morgenen). Vi fikk se "Houler Monkeys", vet ikke helt hva de heter paa norsk. Men de var veldig morsomme der de satt hoyt oppe i traerna. Men de likte ikke oss like godt som vil likte dem. For de begynte plutselig aa baesje etter oss. Det kom kanonkuler av baesj flyende ned fra traerna. Heldigvis ble ingen truffet.

Vi kjorte videre etter gaaturen og frokost/lunsj til et sted som heter Bonito. Og i gaar var vi paa stranda for forste gang! Det var ingen strand,fordi vi er midt i landet.. Men det var ved en elv det gikk ann aa bade i. Vi storkoste oss hele gjengen, endelig er det skikkelig sommer og sol! I kveld skal vi ta nattbuss til Iguassu Falls. Vi gleder oss til aa komme dit, men ikke til den 12 timers lange bussturen...

Barnehjem

Dette er verdens haerligste lille gutt! Det var kjaerlighet ved forste blikk. Det ble sagt om han at han ikke likte aa vaere sammen med de voksne og at han bare begynte aa grine hvis noen loftet han opp.


Men naar jeg loftet han (fordi han trengte hjelp) saa nektet han aa la meg sette han ned igjen. Og saa fort jeg provde aa slippe han ned klynget han seg fast i meg og klynket.

Saa da fikk han bare vaere hos meg! Og jeg kan ikke si jeg var saa lei meg for det!

Se paa det flotte ansiktet!

Erik fant ogsaa sine beundrere! Denne jenta syntes det var helt fantastisk aa bruke Erik som pute.

Vi var der ved middagstider, plutselig satte de minstemann i fanget mitt.

Dette bildet snakker for seg selv. Flott!

For jeg motte Christian hadde jeg andre aa leke med ogsaa.

Her snakker vi naturtalent, selv om han nektet aa mate noen av barna..

Det var hardt aa dra fra dem!

Tog kirkegaard, saltsletter, geysir og unodvendig mye kjoring

Etter La Paz fortsatte turen til Uyuni, og der skulle vi ut aa se paa saltslettene. Det vi ikke helt visste var at vi skulle paa en tre dagers ekskursjon inn i orkenen i store Toyota Land Cruisere.

Forste stoppet var paa en tog kirkegaard, jeg maa si at gamle tog som bare staar der ikke var det storste for meg. Men Erik syns det var som en lekeplass for voksne og storkoste seg.

Gutta syns det var saa artig at de tilogmed lagde Backstreetboys sitt nye cd-cover.

Etter togkirkegaarden fortsatte turen til saltslettene. Saltslettene var igrunn bare sletter av salt og alt man saa var vitt. Men det var ganske stilig aa se paa formasjonene som saltet hadde laget. Det var mye hvitt, men guiden visste raad og hjalp oss med aa ta bilder.




Saltslettene har blitt til fordi havet som var der fordampet og saltet ble igjen. Lunsj tid ble satt i stand paa et korallrev, som naa var en oy i slettene full av kaktusser. Her blaaste det opp til saltstorm. Og det gjorde vondt aa gaa fordi alt saltet pisket oss.




Vi overnattet til og med paa et salthotell, men det var ikke saa veldig imponerende og vi maatte dele rom. Vi ble lagt paa "par-rommet" sammen med to gifte par.

Det viste seg neste dag at bilene vi kjorte i ikke var like gode som det de burde ha vaert. Det hele begynte med at bilen vi kjorte i satte seg fast i soela.

Saa fortsatte dagen med at vi nesten tippet over og satte oss fast igjen. Denne gangen i sanda. Etter et besok ved en aktiv vulkan fikk neste bil motorstopp. Her ble vi staaende en god stund for aa prove aa fikse den. Da det viste seg at dette ikke gikk trykte vi oss sammen i de to bilene som var igjen og kjorte til hostellet vi skulle bo paa. Her igjen havnet vi paa "par-rommet".

Morgenen etter haapet vi paa at enten bilen var fikset eller at det var sendt ny bil. Desverre for oss var det hverken eller og vi startet dagen med to biler og altfor mange mennesker. Det var trangt og varmt!

Forste stoppet var ved Sol de Mañana, geysirer. Her var vi oppe paa 5700 meter over havet. Det viste seg at kroppene vaare er godt vant til hoyden. For vi merket ikke saa mye til hoyden. Ikke for noen provde seg paa aa springe skjonte vi hvor hoyt oppe vi var (vi sprang ikke, vi bare saa hvor mye de andre sleit).



Ved lunsjtider kom det en tredje bil for aa hjelpe oss hjem. Da hadde vi allerede kjort over halvparten. Trodde vi! Men den gang ei, dagen som skulle ta ca 8 timer viste seg aa taa ca 12 timer. Etter aa ha kjort en god stund merket sjaaforen vaar at den siste bilen manglet. Og han snudde og kjorte tilbake for aa se hva som hadde skjedd. Da vi hadde kjort i 30 minutter tilbake fant sjaaforen ut at her hadde han sett bilen tidligere og han maate derfor ha kjort forbi oss uten at vi hadde merket det. Saa vi snudde igjen og fortsatte mot Uyuni. Men etter aa kjort den riktike veien i en god stund motte vi bil nr tre. Og han sa at den andre bilen ikke hadde kjort forbi og vi maatte snu igjen. Det viste seg selvfolgelig at forste gangen vi snudde var vi bare tre minutters kjoring fra bilen som hadde punktert. De stakarene hadde staatt der midt i veien i to timer og ventet paa hjelp. For vi hadde reservehjulet i vaar bil. Naar hjulet var skiftet og alt var klart kjorte vi igjen mot Uyuni. Denne gangen kom vi til slutt fram.

Og alle var enige om at ekskursjonen var noe lenger enn det den hadde godt av aa vaere.

El Camino de la Muerte

Naa har det vaert stille fra oss i en god stund. Men jeg lover, vi har gode grunner! Det begynte med tre harde dager med matforgiftning. Hvor vi mer eller mindre sloss om badet. Det var ikke mye moro naar vi maatte ta buss i syv timer fra Cusco til Puno. I puno maatte vi la gruppa reise videre mens vi ble igjen paa hotellet, saa motte vi dem igjen dagen etter. Det gikk heldigvis veldig fint, og vi fikk til og med tatt oss en tur ut paa de flytende oyene i Lake Titicaca. :)

Saa kom vi oss sakte men sikkert over grensa til Bolivia. I La Paz var det klart for Death Road

Death Road er verdens mest dodlige vei (noe navnet igrunn forklarer), og vi skulle sykle ned. Det ser mest ut som vi skal til aa kjore motorsykkel, men det er bare alt utstyret vi trengte for aa sykle. Vi begynte oppe paa 4700 meter over havet, og syklet oss ned til 1200 meter over havet paa 64 km.

Syklene var full dempet Koni, altsaa ordentlige sykler. MEN noen av oss (les Sara, og bare Sara) var saa uheldige at de hadde en sykkel som bremset helt av seg selv og maatte dermed traakke paa selv i nedoverbakkene. Og guiden lo bare og sa at det var fordi den hadde nye bremse klosser. Altsaa ingen hjelp aa faa.

Men med godt mot (for det meste, med unntak av oppoverbakkene) gikk det hele veldig bra og vi hadde en veldig fin tur.

Jo lenger ned vi kom, jo varmere ble det og klaerne ble kastet. Vi trudde alle klaerne var for beskyttelse, men det var visst mest for kulda. For det var ganske saa kaldt oppe paa 4700 m.o.h. Men jo mer klaer som ble kastet, desto flere bitt fikk vi. Vi var ganske saa oppspist naar dagen var omme, men uheldigvis merket vi det ikke for det var for seint.

For aa komme oss hjem saa maatte vi kjore opp igjen, og det var fakta mer skummelt enn det det var aa sykle. Naar vi syklet saa fokuserte vi paa veien, for aa ikke "snuble" i steinene. Mens naar vi kjorte minibuss fikk vi tid til aa se paa stupene, og ikke minst alle korsa som stod langsmed veien. Guiden fortalte at det har dodd 17 turister paa sykkel siden de startet aa sykle der for 12 aar siden. Og en av dem var i april i aar, ei israelsk jente som motte en lastebil og ble skremt av veien. Men han sa ogsaa at de fleste dodsfallene var fra biler og busser, ikke rart det var mer skummelt aa kjore opp enn aa sykle ned. Veien er egentlig stengt for trafikk, men fordi man kan spare 30 minutter og 1 boliviano (ca en norsk krone) er det flere sjaaforer som velger aa kjore der.

Alt i alt en finfin dag!