Vi var anbefalt av to canadiere (som vi har bodd på samme hotel som) som skulle gjøre det selv. Så de visste ikke annet enn hva de hadde lest, men de hadde lest at Apo Island skulle være en av verdens beste steder å dykke, og de skulle på snorkeltur ut dit. De hadde meldt seg på for en uke siden, men det hadde blitt avlyst hver eneste dag på grunn av været (dette burde kanskje vært en obs obs...). Men i går skulle de endelig gå, og vi fikk meldt oss på på onsdagskvelden.
Når vi kom til båten som skulle ta oss ut dit sa kapteinen at det kom til å bli en hard tur, og man måtte regne med å bli våte fordi det var så høye bølger. Vi ble nesten ikke våte, og vi syntes ikke at bølgene var så ille som det han skulle ha det til. Vi kom trygt fram til Apo Island uten noen problemer.
Ute i vannet fikk vi se store havskilpadder, som var fantastiske å se på. De svømte rundt og spiste og koset seg og de enset ikke oss. Har ikke telling på hvor mange vi så, så mange var det!
En av oss ble en fiskevenn og en av oss fikk en fiskeuvenn. Kan dere gjette hvem?
Det var en pitteliten gul og svart fisk som svømte rundt hodet mitt, Erik bare pekte på meg og lo, og jeg skjønte ikke hva han pekte på eller lo av. Men plutselig så så jeg den lille kompisen, han må ha trodd at håret mitt var et ypperlig gjemmested. Med en gang jeg beveget på hodet fulgte den etter. Svømte jeg avgårde, svømte den etter. Søt var den! (og her var det jeg virkelig skulle ønske vi hadde et kamera vi kunne ha med oss under vann!) Mens Erik ble bitt av en klovne fisk (Nemo), vi fikk se en stim av klovnefisk. De var flotte å se på, mon tro om de er like flotte å ta på? Erik fikk svaret, og det var NEI! Han ble bitt i fingern av den ene som syntes at Erik begynte å bli litt impåsliten, eller kanskje han trudde Hvertfall, en fiskevenn og en med en fiskeuvenn!
Så var det klart for tilbake turen. Vi så at bølgene var en smule (eller et helt brød) større enn det de var når vi kom. Så vi valgte å sitte inne for å ikke bli så våte. Det var det flere som tenkte, og vi satt 11 stk inne i et bittelite rom. Og det vugget, og vugget, og vugget. Man kan vel ikke kalle det vugging engang, det var noe mye mer enn vugging. Og vi så vannet slo over rekka, for hver bølge kom det flere titalls liter inn i båten. Etter et kvarter så så vi at både den ene og andre så litt blekere og litt grønnere ut enn det de hadde gjort før. Og det endte som det måtte, førsteman ut i spydansen var en eldre canadier som igrunnen ikke hadde følt seg så dårlig. Jeg hadde hele tiden sitti med en fot ut døra, sånn i tilfelle for jeg visste at om jeg ble der inne når noen ble dårlige så ville jeg blitt det og. Så da mannen begynte å ta seg til munnen sprang jeg ut døra uten å tenke på all vannmengden som kom i store mengder. Med en gang jeg kom ut var jeg søkk våt! Det var ikke bare meg som kastet seg ut dørene, det var to til. Men de kastet seg ut av motsatt grunn enn meg. Jeg kastet meg ut for å ikke spy, mens de kastet seg ut for å spy. De lå over rekka mens sjøsprøyten stod. Det så ut som tatt ut av en film!
Erik stakar satt fint inne på plassen sin ved siden av den syke mannen, mens han så mest bekymret ut for meg ute på dekk.
Men bra gikk det og etter to timer (en time mer enn det det skulle ta) kom vi oss endelig fram. Det eneste som er kjedelig nå i ettertid er at det vi husker best av gårsdagen er turen hjem og ikke snorklingen som var virkelig flott..
Her er dekk, så kan dere kanskje lettere se for dere hvordan det var å sitte der ute i villeste stormen.. Of både jeg og Erik lurer på om dersom de hadde vist hvor dårlig været skulle være om de hadde avlyst turen... Helt trygge følte vel ingen seg på denne båten..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar