Tog kirkegaard, saltsletter, geysir og unodvendig mye kjoring

Etter La Paz fortsatte turen til Uyuni, og der skulle vi ut aa se paa saltslettene. Det vi ikke helt visste var at vi skulle paa en tre dagers ekskursjon inn i orkenen i store Toyota Land Cruisere.

Forste stoppet var paa en tog kirkegaard, jeg maa si at gamle tog som bare staar der ikke var det storste for meg. Men Erik syns det var som en lekeplass for voksne og storkoste seg.

Gutta syns det var saa artig at de tilogmed lagde Backstreetboys sitt nye cd-cover.

Etter togkirkegaarden fortsatte turen til saltslettene. Saltslettene var igrunn bare sletter av salt og alt man saa var vitt. Men det var ganske stilig aa se paa formasjonene som saltet hadde laget. Det var mye hvitt, men guiden visste raad og hjalp oss med aa ta bilder.




Saltslettene har blitt til fordi havet som var der fordampet og saltet ble igjen. Lunsj tid ble satt i stand paa et korallrev, som naa var en oy i slettene full av kaktusser. Her blaaste det opp til saltstorm. Og det gjorde vondt aa gaa fordi alt saltet pisket oss.




Vi overnattet til og med paa et salthotell, men det var ikke saa veldig imponerende og vi maatte dele rom. Vi ble lagt paa "par-rommet" sammen med to gifte par.

Det viste seg neste dag at bilene vi kjorte i ikke var like gode som det de burde ha vaert. Det hele begynte med at bilen vi kjorte i satte seg fast i soela.

Saa fortsatte dagen med at vi nesten tippet over og satte oss fast igjen. Denne gangen i sanda. Etter et besok ved en aktiv vulkan fikk neste bil motorstopp. Her ble vi staaende en god stund for aa prove aa fikse den. Da det viste seg at dette ikke gikk trykte vi oss sammen i de to bilene som var igjen og kjorte til hostellet vi skulle bo paa. Her igjen havnet vi paa "par-rommet".

Morgenen etter haapet vi paa at enten bilen var fikset eller at det var sendt ny bil. Desverre for oss var det hverken eller og vi startet dagen med to biler og altfor mange mennesker. Det var trangt og varmt!

Forste stoppet var ved Sol de Mañana, geysirer. Her var vi oppe paa 5700 meter over havet. Det viste seg at kroppene vaare er godt vant til hoyden. For vi merket ikke saa mye til hoyden. Ikke for noen provde seg paa aa springe skjonte vi hvor hoyt oppe vi var (vi sprang ikke, vi bare saa hvor mye de andre sleit).



Ved lunsjtider kom det en tredje bil for aa hjelpe oss hjem. Da hadde vi allerede kjort over halvparten. Trodde vi! Men den gang ei, dagen som skulle ta ca 8 timer viste seg aa taa ca 12 timer. Etter aa ha kjort en god stund merket sjaaforen vaar at den siste bilen manglet. Og han snudde og kjorte tilbake for aa se hva som hadde skjedd. Da vi hadde kjort i 30 minutter tilbake fant sjaaforen ut at her hadde han sett bilen tidligere og han maate derfor ha kjort forbi oss uten at vi hadde merket det. Saa vi snudde igjen og fortsatte mot Uyuni. Men etter aa kjort den riktike veien i en god stund motte vi bil nr tre. Og han sa at den andre bilen ikke hadde kjort forbi og vi maatte snu igjen. Det viste seg selvfolgelig at forste gangen vi snudde var vi bare tre minutters kjoring fra bilen som hadde punktert. De stakarene hadde staatt der midt i veien i to timer og ventet paa hjelp. For vi hadde reservehjulet i vaar bil. Naar hjulet var skiftet og alt var klart kjorte vi igjen mot Uyuni. Denne gangen kom vi til slutt fram.

Og alle var enige om at ekskursjonen var noe lenger enn det den hadde godt av aa vaere.